Palmesus, vekst og fattigdom

I 1890 klarte den britiske statsministeren Lord Salisbury å sikre Storbritannia kontroll over Zanzibar og store deler av Øst-Afrika fra Keiser Wilhelm II av Tyskland i bytte mot den lille øyen Heligoland i Nordsjøen. Dronning Victoria stilte seg spørrende til om det egentlig var verdt å ofre fem kvadratkilometer av Europa for 150.000 kvadratkilometer av Afrika. Fra en strand på Zanzibar en rolig dag i mai så er det allikevel fristende å si, viss vi da ser bort i fra de moralsk betenkelige sidene ved kolonialisme, at britene trakk det lengste strået.

I norsk sammenheng er Zanzibar gjerne forbundet med Sputnik og store deler av året er denne øyen kjent for å ha en habil mengde nordmenn som blir flydd direkte inn til det mange ser som et slags Gran Canaria ispedd Masai krigere, arabisk arkitektur, afrikanske trommer, eksotisk krydder og kvinner i burka.

Men akkurat som med Bali, Venezia og Sørlandet, kommer man til Zanzibar utenfor sesongen skjønner man litt mer av hva som var stasen med stedet før ”alle andre” oppdaget det. Tomme gater, litt grått vær og en og annen regnbyge hjelper derfor på et sted som dette for alle de av oss som helst ikke liker å anse oss selv som turister.

Zanzibar er en miks mellom øst og vest, nord og sør. De fleste av de ca en million innbyggerne som bor på øyen er muslimer, arkitekturen er arabisk, men samfunnet, med kirker, moskeer, hinduistiske templer og parabolantenner om hverandre, er kjent for sin multi-religiøsitet. Sentralt plassert mellom Afrika, India og den arabiske halvøy er Zanzibar også kjent som et handelssentrum og, ikke minst, som et tidligere knutepunkt for slavehandel.

Fra sin komfortable base på Zanzibar styrte den legendariske Tippu Tip slavehandelen mellom Øst- og Sentral-Afrika og den arabiske verden. Han var også en sentral medhjelper til Henry M. Stanley da han med utgangspunkt i Zanzibar satte kursen vestover for å kartlegge Kongofloden. Slavehandelen var mye av kilden til sultanene som styrte Zanzibar i flere hundre år, men handelen ble visstnok, og kanskje ikke så overraskende, først introdusert av portugiserne.

Slavehandelen ble til slutt stoppet av David Livingstone og noen britiske krigskip. På den tiden var britene drevet av en slags blanding av et idealistisk korstog mot slavehandel, økonomiske interesser og geopolitiske maktambisjoner. Forskjellen fra dagens bistandsverden er ikke så formiddabel som man skulle tro. Kolonialiseringen ble av mange, og spesielt mange i Storbritannia, sett på som et svært hederlig prosjekt for å hjelpe stakkers afrikanere med å bli kvitt dårlig styresett. David Livingstone hadde den gang en status i den britiske opinionen ikke helt ulik den Bob Geldof har i dag.

Sultanvelde fortsatte under britisk styre, men ble sendt på dør i 1963 da Zanzibar fikk sin selvstendighet. I dag kan du ramle over graven til den en gang så store Tippu Tip, men du må lete litt. Den ligger bortgjemt i en bakgate, mellom mye boss, tomflasker, gamle koner, durende mopeder og lekende barn.

Zanzibar er i dag kjent for sin selvstendige stilling innenfor Tanzania og man må stemple passet ved ankomst og avreise. Det er også den delen av Tanzania hvor regjeringspartiet Chama Cha Mapinduzi (CCM) møter mest motstand. Til tross for palmer og hvite strender, valgene på Zanzibar har vært kjent for sterke politiske og religiøse spenninger.

Tanzania er, med sine 36 millioner innbyggere, kjent for sin multi-kulturelle sammensetning. Mens Zanzibar ble uavhengig i 1963 så hadde det daværende Tanganyika blitt uavhengig allerede to år før, i 1961.

Julius Nyerere er kjent for å ha lagt grunnlaget for relativt stabile forhold mellom de ulike etniske, religiøse og stammebaserte gruppene i landet, han bygget skoler og sykehus, men hans filosofi om en afrikansk sosialisme, ujamaa, har også blitt kritisert for sitt ett-parti styre og for tvangsflytting av store folkegrupper.

Han kom på kant med IMF og opparbeidet en stor gjeldsbyrde i kampen for å styrte Ida Amin i nabolandet Uganda. Under ledelse av Nyereres etterfølger Ali Hassan Mwinyi normaliserte Tanzania i 1986 forholdet til IMF. Det tok allikevel ikke lang tid før en ny krise med IMF toppet seg i 1992. Det var først etter seieren til Benjamin Mkapa, i Tanzanias første flerpartivalg i 1995, at Tanzania og IMF igjen kom overens. I dag styres Tanzania av Jakaya Mrisho Kikwete etter at han vant en overveldede seier i valget i 2005.

Den økonomiske veksten ligger nå rundt 6%, inflasjonen er på rundt 4% og utenlandske reserver tilsvarer åtte måneder av importutgifter. I IMFs verden gir dette M+. Allikevel, den økonomiske veksten og den makroøkonomiske stabiliteten har ikke resultert i noen betydelig reduksjon i fattigdom. Tanzania er enda rangert som 160 på Human Development Index (HDI).

En statistikk som viser hvor veksten i Tanzania kommer fra hjelper å forklare noe av dette. Mellom 1999 og 2004 vokste gruvedrift med 6,5 prosentpoeng, byggeindustrien vokste med 2,3 prosentpoeng, tekstilindustrien økte med hele 5 prosentpoeng og servicenæringen økte med 2 prosentpoeng. Til tross for at dette ser vel og bra ut, så vokste landbruket, som sysselsetter mer en 70% av befolkningen, bare med ett prosentpoeng. Dermed kan økonomisk vekst i landet som helhet, gå hånd i hånd med stor fattigdom på landsbygden.

Samtidig så er det mye som tyder på at det arbeiderne tjener i vekstsektorene ikke står i forhold til veksten. I flere industrier er lønningene langt under hva man trenger for å klare seg. Og i gruvesektoren er skattene så lave at det meste av ressursene forsvinner rett ut av landet. Dette i en tid hvor verdensmarkedsprisen på gull, som Tanzania har en god del av, er rekordhøy.

Tanzania er derfor et eksempel på et land hvor alle makroøkonomiske indikatorer er slik de skal være, men hvor vekst og stabilitet ikke sildrer ned til det store lag av befolkningen i form av bedre levevilkår. Samtidig lekker landet som en sil i alle ender.

Den som har satt seg fore å gjøre noe med dette er min kollega Fredrik. Mannen som er kjent i visse kretser for å ha syklet fra Nordkapp til Kapp det gode håp, startet Changemaker og deltatt i flere demonstrasjonstog og aksjoner enn de fleste, har nå fått seg stor, hvit bistandsjeep, men kan ikke sies å ha mistet stå-på-viljen av den grunn. Han er stadig et friskt pust i bistandsbransjen.

Jeg var innom KN kontoret i Dar es Salaam noen dager for å bistå med Kirkens Nødhjelps landplan og møte lokale partnere, men det var også en god anledning til å se litt av Dar es Salaam og nyte gjestfriheten til Fredrik, Kristin, Bror og Tale. Det var svært hyggelig.

Kultur til tross..

Mye er ikke helt på stell i Zimbabwe om dagen. Inflasjonen har nådd 2200 prosent, strømrasjonering gjør at hustander nå kun har fire timer strøm hver dag og det er mangel på det meste folk flest har råd til. Listen er lang.

Derfor er HIFA, Harare International Festival of the Arts, et overraskende og imponerende kulturelt innslag. I en hel uke var Harare sentrum fylt med artister fra hele Afrika - og verden. Her følger bilder, blant annet fra intimkonsert med Oliver "Tuku" Mtukudzi, den største musikkstjernen i Sørlige Afrika.

Påsketur

Påsken ble tilbrakt litt i øst og vest. Bergit og jeg kjørte oss vill i bananplantasje ved Vumba fjellene på grensen til Mosambik, øst i Zimbabwe. Og vi suste rundt på Kariba sjøen i vest, på grensen til Zambia, med Kyrre og Gerd Elin. Fine steder, mye landevei, hyggelig besøk. Her følger bilder.

Kina i Afrika – nye muligheter eller gamle feller?

"The Scramble for Africa” refererer til det europeiske kappløpet som startet rundt 1880 hvor stormaktene formelt tok kontroll over kontinentet gjennom en blanding av handelsavtaler, bestikkelser, og, ikke helt sjeldent, rå militær makt. Lokale høvdinger og konger ble lurt, kjøpt eller presset til å overgi land og suverenitet til europeiske ekspedisjoner og handelskompanier. I løpet av mindre enn 30 år ble 110 millioner mennesker satt under styring fra London, Paris, Berlin, Lisboa, Roma og Brussel (Packenham 1992)

Frigjøringen av koloniene, som startet med Ghanas selvstendighet i 1957, representerte for mange afrikanere et håp om uavhengighet. Synkende råvarepriser, gjeldskrise og strukturtilpasning fra 1980 og utover satte derimot en brå stopper for denne drømmen. Følelsen av være styrt fra europeiske hovedsteder, og Washington D.C, har enda ikke forsvunnet, til tross for at stormaktene og finansinstitusjonene i dag snakker om fattigdomsreduksjon, nasjonalt eierskap og gjeldslette. For mange afrikanere er kolonitiden enda kun slutt på papiret.

Uten dette bakteppe er det også vanskelig å forstå diskusjonen om den stadig større rollen Kina spiller i Afrika. I 1995 var verdien av handelen mellom Kina og Afrika $3 milliarder. I 2005 hadde verdien økt til $40 milliarder. Hundrevis av kinesiske selskaper har investert i Afrika. Per i dag importerer Kina 30 prosent av sin olje fra afrikanske land, spesielt Angola, Sudan og Nigeria. Samtidig har Kina gitt bistand og gjeldslette. Kinesiske ledere, deriblant president Ju Jintao, er stadig på farten på kontinentet. I november 2006 ble ytterligere kontrakter signert da afrikanske statsledere ble invitert til Beijing (Tjønneland et al 2006). Kina har en uttalt strategi om å styrke båndene med Afrika i årene fremover gjennom handel, investeringer, diplomati og bistand (FOCAC 2006).

Mange afrikanske ledere har ønsket Kina velkommen som et alternativ til Vesten, de internasjonale finansinstitusjonene og de gamle kolonimaktene. Det fins flere grunner til dette. For det første har Kina historisk støttet en rekke frigjøringsbevegelser i Afrika og understreker stadig betydningen av Sør-Sør solidaritet. Kina, som det eneste utviklingslandet med et permanent sete i FNs sikkerhetsråd, fremstiller seg gjerne som en stemme for andre utviklingsland. For det andre har kinesiske investeringer gjort afrikanske land mindre avhengige av tradisjonelle donorer. Angola kunne for eksempel takke nei til et program fra IMF etter at landet hadde fått et kinesisk lån på $2 milliarder i mars 2007 (Vines 2006). Sist, men ikke minst, så har Kinas uttalte, og kontroversielle, holdning om ikke å blande seg inn i andre lands interne forhold blitt ønsket velkommen av afrikanske ledere. Mens tradisjonelle donorer blir oppfattet som paternalistiske og overstyrende, så føler mange afrikanske ledere at Kina behandler de med en større grad av respekt.

Mens statsledere over hele kontinentet har rullet ut røde løpere for kinesiske foretningsdelegasjoner i det de ser som et steg vekk fra kolonitiden, så frykter mange afrikanske akademikere og representanter for sivilt samfunn at historien, altså et nytt ”scramble”, holder på gjenta seg.

For det første er mange bekymret for at Afrikas tradisjonelle råvareavhengighet skal styrkes. Kinas enorme økonomiske vekst bidrar til å opprettholde en årlig vekst i verdensøkonomien på over fire prosent, noe som er nødvendig for prisvekst i råvaremarkedene. Dette kan gjøre det fristende for afrikanske land å satse mer på spesialisering innenfor råvaremarkedet, i stedet for å satse mer på foredlede produkter. En studie viser at 17 av 43 land gikk i retning av mer råvarespesialisering mellom 1998 og 2002. Dette skjer samtidig med at kinesisk eksport av foredlede produkter konkurrer ut lokal produksjon i en rekke afrikanske land og dermed truer mange lokale arbeidsplasser (Goldstein et al 2006).

I land med stor grad av korrupsjon kan økt råvareavhengighet føre til større økonomiske forskjeller da inntektene ofte i svært liten grad når ut til befolkningen generelt. Råvareavhengighet gjør fattige land også svært utsatt for svingninger på verdensmarkedet. For det første kan svinginger i kinesisk produksjon få store konsekvenser på internasjonale råvarepriser. For det andre kan endringer i det internasjonale rentenivået, for eksempel som følge av at Kina plasserer sine valutareserver i euro i stedet for dollar, føre til synkende råvareetterspørsel. Det er denne sårbarheten som tradisjonelt har bidratt til at råvarepriser over tid synker i forhold til prisene på foredlede produkter. Internasjonal renteøkning og fallende råvarepriser la blant annet grunnlaget for gjeldskrisen på begynnelsen av 1980-tallet.

Det har også vært stilt spørsmål ved i hvilken grad kinesiske investeringer bidrar til utvikling. Optimistene hevder at Kina bidrar til utvikling ved at de, på grunn av den sterke statlige støtten kinesiske firma har, våger å investere i ambisiøse infrastruktur prosjekter som vestlige donorer eller firma anser for å være for dyre eller for risikofylte. Kritikerne hevder derimot at prosjektene ofte tar lite hensyn til miljø og lokalbefolkning. Dessuten bidrar de i liten grad til kompetanseheving og teknologioverføring da firmaene stort sett bruker kinesisk arbeidskraft.

Det fins relativt lite informasjon om kinesisk bistand, lån og gjeldslette. Dette skyldes mangel på åpenhet, noe som ofte passer myndighetene på begge sider. Mye tyder allikevel på at bistand, lån og gjeldslette er tett sammenvevd med handelsavtaler og investeringer. Lånet på $2 milliarder som Angola fikk fra Kina er et godt eksempel. Lånet ble gitt med 1,5 prosent rente over 17 år mot at Angola leverer 10,000 fat olje per dag, noe som senere vil øke til 40,000 fat per dag, samt en rekke byggekontrakter for kinesiske firma.

Dette reiser også spørsmålet om kondisjonalitet. Vi vet at kinesisk bistand som regel er knyttet til inngåelser av kontrakter og levering av råvarer. Derfor går også de største investeringene til land som har naturressurser som olje, tømmer og mineraler. Vi vet også at Kina krever at land må la være å anerkjenne Taiwan som en selvstendig stat for å få bistand. Utover dette finnes det lite informasjon om betingelsene som stilles.

Kinas tilsynelatende svært begrensede bruk av politiske og økonomiske betingelser i forbindelse med bistand, investeringer og handelsavtaler blir like mye lovprist av afrikanske ledere som den blir kritisert av tradisjonelle donorer.

På den ene siden har Kinas inntreden bidratt til å redusere innflytelsen til institusjoner som Parisklubben, Verdensbanken og IMF. Betingelser om privatisering av offentlige tjenester, handelsliberalisering og strenge makroøkonomiske rammer, har ofte bidratt til å undergrave lokalt demokrati og eierskap, bidratt til økt råvareavhengighet og i mange tilfeller økt fattigdom og mer sosial ulikhet.

Samtidig så finnes det betingelser mange vil hevde er nødvendige, som for eksempel åpenhet om bruk av ressurser og respekt for menneskerettigheter. Kinas støtte til regimet i Khartoum har vakt sterke motreaksjoner internasjonalt. Det også uklart i hvor stor grad kinesisk bistand tar utgangspunkt i nasjonale prioriteringer for fattigdomsbekjempelse og utvikling.

Uansett hva man måtte mene om Kinas prinsipp om ikke å blande seg inn i interne forhold er det ikke gitt at denne politikken er holdbar for Beijing på lengre sikt. Det er rimelig å anta at Kina vil ønske stabilitet rundt sine investeringer. Dette kan bety at Kina i årene som kommer vil søke økt politisk innflytelse på nasjonalt og regionalt plan, samt i institusjoner som NEPAD og AU.

Kinas innflytelse i Afrika byr foreløpig på flere spørsmål enn svar. Til syvende og sist vil konsekvensene avhenge av hvordan afrikanske ledere, næringsliv og sivilt samfunn møter utfordringene, og mulighetene, Kina representerer.

For det første vil det være viktig å erkjenne at forholdet mellom Kina ikke er et forhold mellom likeverdige parter. Til tross for alt snakket om Sør-Sør solidaritet, i møte med afrikanske land er og blir Kina en stormakt. En sentral utfordring for afrikanske land vil derfor være å unngå å styrke allerede eksisterende avhenghengighetsforhold, ved å bruke tilgangen til nye ressurser til å diversifisere økonomien, satse mer foredling av produkter og prioritere nasjonalt definerte utviklingsmål.

En sammenligning med Latin Amerika viser at Afrika er mindre viktig for Kina enn det mange afrikanske ledere synes å tro. Faktisk så er Kinas handel med Latin Amerika større enn med Afrika. Det viser seg også at flere land i Latin Amerika, deriblant Chile og Brasil, som har hatt en litt mer balansert tilnærming til Kina og som har stått mer på egne krav i forhandlingene har klart å få mer igjen av handelsavtalene enn det som foreløpig synes å være tilfelle i Afrika (White and Alves 2006).

En annen, og kanskje avgjørende, utfordring handler om internt styresett. En stor utfordring mange afrikanske land har i møte med Kina er at mange av avtalene som inngås tjener en elite, men ikke nødvendigvis befolkningen. Mer åpenhet og større deltakelse fra sivilt samfunn vil være avgjørende for å unngå at Kina forsterker de tradisjonelle svakhetene i afrikansk politisk økonomi.

Sør-Afrika er et interessant eksempel som viser at Kina i et land med sterkere institusjoner og regulering har måttet tilpasse seg mer til lokale forhold, lover og målsetninger. For eksempel er kinesiske firma blitt presset til å akseptere kvotering av svarte arbeidstakere. Fagforeninger har også klart å presse gjennom reguleringer på kinesiske investeringer i tekstilindustrien (Corkin and Burke 2006).

Ett afrikansk land ble aldri kolonialisert. Keiser Menelik av Etiopia, som vel og merke ikke kan regnes som en representant for godt internt styresett, visste at skulle landet forbli selvstendig så måtte han spille stormaktene ut mot hverandre. Til tider allierte han seg med franskmennene, til tider med britene og til tider også med de muslimske Mahidistene i Sudan, men hele tiden på Etiopias premisser.

I møte mellom Østens og Vestens utviklingsmodeller har afrikanske ledere en unik mulighet til å utvikle nye strategier basert på egne premisser. Det er i dette spenningsfeltet Kina kan representere en mulighet. Hvis muligheten ikke gripes kan det fort gå mot et nytt ”scramble”.

Parlamentarikere på gli

Verdensbankens president Paul Wolfowitz er i hardt vær for tiden, men han slapp ganske greit unna da han møtte noen hundre parlamentarikere fra hele verden i Cape Town for noen uker siden.

Parliamentary Network on the World Bank (PNoWB) er et forum som samler politikere fra alle kanter av kloden til diskusjon om og med banken. Årsmøtet de arrangerte i det Sør-Afrikanske parlamentet i Cape Town for noen uker siden samlet en kanskje litt lite balansert gruppe innledere.

Fra myndighetssiden stilte et topptungt lag med Verdensbankens president Paul Wolfowitz, IMF sjefen Rodrigo de Rato, Afrikanbankens president Donald Kabaruka, den sør-afrikanske finansministeren Trevor Manuel, den britiske regjeringens sjefsøkonom og klimaekspert Sir Nicholas Stern.

Sivilt samfunnssiden besto stort sett av Gail Hurley fra EURODAD og undertegnede. En sjarmerende duo vil mange si, men ikke like topptungt..

Samler du en rimelig stor gruppe folkevalgte fra hele verden til å snakke om fattigdom så er det rimelig forutsigbart at det kommer til å bli en del store luncher, gode viner og middager i fasjonable lokaler.

Dessuten så er det en gruppe som liker å høre sine egne stemmer og det blir mye prat, med ofte svært lite innhold. Dette gjorde også at Wolfowitz klarte å komme seg gjennom det hele uten altfor mange kritiske innvendinger. Det er stadig fascinerende å se hvordan den mannen klarer å ro seg i land med svar som "I think development is important".... nærmest uansett hva spørsmålet måtte være.

Selv for Gail og meg virket det som en lite spenstig gruppe å skulle påvirke. Derfor ble vi også litt positivt overrasket etterhvert. Sammen med Ågot Valle fra Utenrikskomiteen var vi invitert til konferansen for å snakke om illegitim gjeld. Temaet vekker stadig mer interesse i ulike avkroker i verden, spesielt etter at norske myndigheter i fjor gikk ut å erkjente medansvar for og slettet den såkalte skipseksportgjelden. Så også blant parlamentarikerne i Cape Town.

Og kanskje er det ikke så rart. For mange av parlamentarikerne vi møtte, til tross for at de ikke var spesielt frempå i diskusjon med Wolfowitz og de Rato, ga klart uttrykk i møte med oss for at de ikke er spesielt begeistret for å betjene gjeld som som stammer fra lån gitt til udemokratiske regimer og uansvarlige prosjekter. De er lei av at gjeldsbetjening og inngåelse av nye lån foregår utenfor deres kontroll. Og de er lei av at viktige avgjørelser for deres lands utvikling blir bestemt gjennom betingelser de har lite innflytelse over.

I forkant, under og i etterkant av møte i Cape Town har også ganske over hundre parlamentarikere underskrevet en erklæring om for ansvarlig långivning.

Det er jo lov å håpe at Wolfowitz, eller hvem det måtte være som stiller fra Verdensbanken på neste årskonferanse i PNoWB, får litt tøffere spørsmål å svare på.

Cape Town, igjen

Da var jeg tilbake i Cape Town igjen. Byen er enda like vakker. Folk drikker enda caffe latte i Long og Kloof Street. Observatory er enda like hipt.

Bussstasjonen i sentrum består enda stort sett bare av svarte. Og på de fine strendene utenfor Sea Point er de fleste hvite... Ja, bortsett fra de som bærer frem solsengene.

Cape Town har en tendens til å frem mangfoldet og kontrastene i Sør-Afrika etter apartheid på en helt egen måte.

Her følger litt diverse fra den siste uken.

Robben Island (Fredag 9. mars)
Vi er på øyen hvor de politiske aktivistene som kjempet mot apartheid tilbrakte flere tiår. Guiden vår tilbrakte selv seks år her.

Blant gruppen som blir vist rundt i fengselet er det en middelaldrende hvit sør-afrikaner som skiller seg ut. Han har allerede spurt om det egentlige var noen som ble drept her ute og fått vite at ingen ble direkte drept av noen av fangevokterne, men at sykdommer tok livet av mange. Han har spurt om det var noe særlig tortur og fått vite at det var mest banking og slåing av folk, men at den verste torturen var psykisk. Han har gryntet noe om at dette ikke er så gale som han har fått høre at det var..

Han fortsetter med å spørre om det ikke var noen ekte kriminelle blant de som var her, skikkelige terrorister osv? Guiden sier at ja, det hadde også vært folk der som hadde gjort uforsvarlige ting i kampen mot apartheid, men de fleste...

Han kommer ikke lenger før den middelalrende mannen bryter av for å legge ut om at de svarte forvrenger historien, det fins to sider av saken, hans kone som står ved siden av han en gang ble skadet da apartheidmotstandere hadde sprengt en bombe i en politistasjon., så guiden må ikke komme her og komme her.... Og sånn fortsetter det i en rimelig hissig tone.

Guiden prøver å få frem et argument om at det kanskje er litt forskjell på hva hvite og svarte ble utsatt for, men argumentet blir bryskt avfeid som irrelevant. Vi står utenfor cellen til Nelson Mandela.

Stellenbosch (Lørdag 10. mars)
Vinrankene rekker så langt en kan se. Naturen er vakker. Fjellene kranser rundt. Vi er i Stellenbosch, en halvtimes kjøretid utenfor Cape Town. Vi er her på møte i fagforeningen "Women on Farms".

Gruppen prøver å sette fokus på kvinners vanskelige stilling på gårdene. Mens kvinnene gjør vel så mye arbeid som sine menn, så er alle rettighetene deres knyttet til mennene. Det betyr at en kvinne får sparken hvis mannen får sparken, at en kvinne må flytte hvis mannen må flytte osv. Og selv om det fins en lov som sier at personer som har bodd på en gård helt til pensjonsalderen skal få lov å tilbringe pensjonstiden der, så sørger gårdeierne for å unngå dette ved å sende ansatte vekk like før de når pensjonsalder. I tillegg har det vært flere grove overgrepssaker mot kvinnene som jobber på farmene.

Denne lørdagen har de klart å samle over femti stykker til møtet på en gård hvor eieren er såpass sympatisk innstilt at han har latt de få lov til å møtes. Ofte må de møtes langs motorveien i lunchpausen fordi ingen gir de lov til å organisere seg på denne måten. Selv om stemningen blant gjengen som møtes denne lørdagen er god, så bærer ansiktene preg av tungt mange år med tungt arbeid. Mange forteller om arbeidsdager på opp mot tolv timer i stekende sol. Lenge sørget gårdseierne for å holde kontrollen ved delvis å lønne arbeiderne med vin og alkoholisme er utbredt.

Vi er en halvtime utenfor det moderne Cape Town, vi er ti minutter fra Stellenbosch sentrum, som kunne vært hvilken som helst småby i Europa, vi er steinkast fra det storslåtte, hvite gårdshuset hvor norske pakketurister kommer på vinsmaking, men, akkurat her, på dette på møtet går assosiasjonene mer til de amerikanske sør-statene en gang på 1930-tallet.

Langa (Mandag 12. mars)
Sammen med min venninne Silje og et par av hennes venner er jeg på besøk i Langa, et township like utenfor Cape Town.

I Sør-Afrika er ikke township helt ensbetydende med slum. Deler av townshippene har de siste årene utviklet til å ligne en slags enkel utgave av norske borettslag, det fins butikker, B&Bs og bilparken er slett ikke så gale. Store deler består derimot enda av blikkskur, halvråtne planker stablet sammen, mangel på strøm og vann og kloakk og søppel som flyter. Kriminaliteten er høy.

Det som er et fellestrekk ved townshippene er at de ble bygd under apartheidregimet som et sted hvor de svarte skulle bo. Kommer en innover Cape Town eller Johannesburg med fly kan man legge merke til en ting. Alle townshippene er prikk like... De er bygd langs rette gater organisert i et symmetrisk mønster, de har kun en eller to utganger for bil, de har alle den samme nærmest fengelslignende skolebygningen plassert på det samme stedet, og de har som regel en politistasjon eller militærforlegning like ved. Årsaken er like enkel som den er påfallende, nemlig behovet apartheidregimet hadde for kontroll med de svarte massene.

Langa er et township hvor myndighetene delvis har bygd nye hus, men hvor store deler også er slum. Dette forsterkes av at mange flyktninger fra andre afrikanske land bosetter seg her. Ifølge en av karene som fulgte med oss rundt bor det ikke så mange i dette townshippet, ikke mer enn en million iallefall..

Å starte en bedrift i dette townshippet er ikke det som slår de fleste, men min venninne Silje er heller ikke som de fleste og hun holder for tiden på å signere en kontrakt om overtagelse av et utbrent lokale midt i Langa. Planen er cafe, spesielt med tanke på å skape en møteplass for kvinner fra området rundt. Og det var dette lokalet vi var i Langa for å se på. Ok, som dere kanskje ser er det mer enn en espressomaskin som må komme på plass, som for eksempel et tak, men Silje er ikke av typen som lar seg stoppe så lett.. Et annet motiv med prosjektet er å finne ut hva det skal til for å starte opp en bedrift i et township hvis man bruker omtrent så mye midler som det er realistisk at noen lokale kan stable på beina. Ryktene sier at det ikke alltid er like lett.

Bay Hotel, Camps Bay (Torsdag, 15. mars)
Det klirrer i champagneglass, en gruppe townshipbarn ikledd fargerike sør-afrikanske klær spiller Vivaldi, muskelmenn i mørke dresser med diskret ørepropper glir rundt i lokalet, mens hvite Mercedeser eskortert av blålys leverer gjester til eksklusive Bay Hotel i rikmannstrøket Camps Bay ved foten av Table Mountain.

Hva pokkers jeg gjør her kan du godt spørre. Bakgrunnen er at jeg, sammen med min kollega Gail fra Eurodad, skal holde foredrag på et internasjonalt parlamentarikermøte som arrangeres i dagene etter. Denne kvelden har vi, sammen med disse parlamentarikerne, blitt invitert på middag av den sør-afrikanske finansministeren Trevor Manuel.

Ved bordene sitter folk som Verdensbankens president Paul Wolfowitz, den britiske regjerings sjefsøkonom og klimaekspert Sir Nicholas Stern og Cape Towns ordfører Hellen Zille. Det holdes taler om den vellykkede forsoningsprosessen i Sør-Afrika, om hvordan landet har blitt en model for resten av Afrika og de fiolinspillende barna fra townshippet blir skrytt opp i skyene av finansministeren.

Og det slår meg at herfra, under lysekronene på Bay Hotel, ser Sør-Afrika ut til å være i den skjønneste orden..

Sommer, regntid og safari

Med foreldre og en tante på besøk var det nok en sjanse til å reise rundt i Zim. Med sommer og regntid er vegitasjonen nå på sitt frodigste, gresset er høyt og masse nyfødte impalaer, elefanter, bøfler og zebra er å finne ute i bushen.

Nærkontakt med et par godt voksne elefanter inne i skogen fikk spenningen til å stige hos de besøkende.. Og selv om den ikke kom med på noe bildet, så fikk vi se en gammel hannløve komme travende forbi.

Med ekstra regnvann i år fra Kenya og Tanzania ligger Zambesi nå to meter over det den vanligvis gjør på denne tiden. Det gjør Victoria Falls til et imponerende syn. Verre er det med folka som har blitt oversvømmet av elven litt lenger nede i Mosambik.

Her følger fra en liten bildeserie fra den siste uken med safari i Hwange, båttur mellom krokodiller og flodhester på Zambesi og landeveiskjøring med stopp på lokale "bottle stores", iblandet gammel kolonial luksus i Victoria Falls.

Joda, det har enda noe for seg

- Så er det på an igjen, tenkte jeg i det jeg en tidlig morgen for snart tre uker siden raste innover motorveien til Nairobi. Et gigaskilt i veikanten hadde akkurat opplyst at Kenya ønsket meg "Karibu" til World Social Forum 2007. Jeg visste at foran meg lå det en drøy uke med kaotisk møtevirksomhet, store mengder litt vel dogmatisk globaliseringskritikk, like forutsigbare konspirasjonsteorier om hvordan alt henger sammen og langdryge taler om verdens sørgelige tilstand som neppe ville by på mer konkrete løsninger enn at "systemet må forandres". Mulig at min litt grufne holdning skyldtes dårlig søvn på flyet nedover, mulig det skyldtes mangel på morgenkaffe eller kanskje skyldtes det rett og slett at jeg enda aller helst ville stå å holde rundt jenten jeg hadde forlatt i snøkaoset på Gardermoen noen timer før. Uansett, det var med noe blandede følelser jeg var på vei inn i mitt tredje WSF. Det er derfor ikke noen opplagt selvfølge når jeg etter ti dagers løping rundt i Nairobi, mellom 80.000 deltakere og 3600 møter, vil argumentere for at dette prosjektet enda har noe for seg.

Sosiale bevegelser kommer og går sier teoretikerne. De vokser opp, de skaper masse styr og snur opp ned på det meste, for så å instusjonaliseres og/eller dø hen. De vokser ut av et vakum mellom en verden i forandring og et politisk etablisement som ikke har fulgt med. Dette var historien om den internasjonale arbeiderbevegelsen på begynnelsen av forrige århundre, likeså med sekstiåtternes likestilingskamp, anti-krigs bevegelse, nord-sør solidaritet og generasjonsoppgjør og seksuell frigjøring. På nittitallet la gapet mellom globaliseringens utfordringer og de tradisjonell nasjonalstatlige og mellomstatlige løsningene grunnlaget for protestene mot WTO, G8, Verdensbanken og IMF. Og World Social Forum ble utviklet som en motreaksjon mot World Economic Forum, den globale økonomiske elites årlige alpeeventyr i Davos.

På et tidspunkt var denne bevegelsen så potent at OECDs forsøk på å få gjennom en multilateral investeringsavtale (MAI) måtte gi tapt for en e-postkampanje, gjeldsaktivister kom på MTV, lengre utlegninger om global finansiell arkitektur kunne fungere som et habilt sjekketriks på Kvarteret i Bergen, Samfunnet i Trondheim og Chatau Neuf i Oslo og navn som ATTAC ble tatt så bokstavlig i borgerlige kretser at Oslo-politiet kjøpte inn nytt opprørsutstyr for 40 millioner i forkant av at et noen tusen av disse aktivistene skulle gå opp Karl Johan en lat sommerdag i 2002. Selv husker jeg stemningen da nyvalgte Lula da Silva talte til hundre-og-femtitusen aktivister i Porto Alegre i 2003 som ganske spesiell.

Arbeiderbevegelsen ble institusjonalisert gjennom veldferdstaten, sekstiåtteropprøret ble institusjonalisert dels gjennom nye rettigheter, dels gjennom ny politikk og dels gjennom et mylder av "non-governemental organisations (NGOs). Mange hevder dette nå også holder på å skje med bevegelsen som WSF vokste ut av. Handelsrunden WTO startet i Doha kalles "utviklingsrunden", Gordon Brown prøver stadig å fremstå som en "gjeldsletteaktivist", Verdensbankens president Paul Wolfowitz prøvde å overbevise undertegnede og en gjeng sivilt samfunns representanter i Washington i fjor vår at han er "deeply committed for poverty reduction and development", Jaques Chirac har egentlig tatt over retorikken til franske globaliseringskritikere, World Economic Forum i Davos profilerer seg nærmest som et medlemsmøte i "Fremtiden i Våre Hender" og i norsk offentlighet prøver stortingspresident Torbjørn Jagland å ta over de fleste av kampsakene fra ATTAC.

Et annet fenomen som pleier å gjenta seg er at nye sosiale bevegelser innhentes av strukturene fra gamle sosiale bevegelser. Sekstiåtterne ble på mange måter innhentet av arbeiderbevegelsens retorikk, organisasjonsstruktur, og til dels ledere. På et lignende vis har bevegelsen som vokste frem på nittitallet blitt innhentet av sekstiåtteropprøret. Dette har ført til det mange yngre aktivister har følt at de nye bevegelsene som har vokst frem har dratt med seg et idelogisk rammeverk som ikke treffer på nåtidens utfordringer og som hindrer en i finne nye løsninger. Den dogmatiske kritikken av kapitalismens utbytting, Vestens hegemoni og de internasjonale finansinstitusjonenes rolle som kommer til uttrykk blant såkalte "globaliseringskritikere" (og som i norsk sammenheng gjerne formuleres med kunstig mange a-endinger..) fanger ikke alltid særlig presist opp de aktuelle utfordringene sivilt samfunn står overfor idag, de bidrar i liten grad til å engasjere yngre mennesker og de legger dermed ikke noe særlig grunnlag for en dynamisk debatt om strategier for endring. Det har blant annet ført til at store deler av den bevegelsen som vokste ut av en anerkjennelse av at de nasjonalstatlige rammene ikke var tilstrekkelig i møte med globaliserings utfordringer, har store problemer med å ta en skikkelig diskusjon om overnasjonalitet. Og det har ført til en ikke veldig sunn flørting med autoritære venstreradikale figuerer som Hugo Chavez i Venezuela.

Betyr dette at bevegelsene som startet på nittitallet har utspilt sin rolle? Noen vil hevde det. Ikke jeg. At sosiale bevegelser institusjonaliseres er ikke nødvendigvis noe nederlag, det er på mange en seier. Det betyr at saker fra sivilt samfunn har gått fra å være idealistpreik til å bli realpolitikk. Historien om den internasjonale gjeldslettekampanjen er en god illustrasjon. Istedet representerer det en utfordring. Til tross for alt snakket om fattigdom, rettferdig handel, gjeldslettte og mer demokratiske internasjonale institusjoner så er det enda, nettopp, mest snakk. Dette krever fortsatt mobilisering og press fra sivil samfunn, men det må kombineres med en litt fleksibel holdning til strategier for sosial endring som tar opp i seg at diskursen faktisk stadig endres.

Til tross for en god porsjon av den samme forutsigbare retorikken, WSF i Nairobi overrasket meg på mange måter positivt. WSF er et kaos, men det er et kreativt kaos. Joda, du hører alltid noen av de litt gamle, dogmatiske analysene, men WSF er mye mer enn dette. Innimellom alle de tusen møtene, så finnes det mye spennende. Og mye nytt. Det er et sted for å få nye ideer, for å se hvordan en sak henger sammen med andre saker, en sted for å se hvilke ulike kamper som kjempes av sivilt samfunn kloden over. Og det er ikke få, for å si det sånn.

I år dannet blant annet CARITAS og All African Council of Churches (AACC), organisasjoner som tilsammen representer over 120 millioner afrikanere, en felles plattform for forumet med fokus på kvinners rettigheter, ansvarlig styresett, fattigdom, klima, korrupsjon osv. Selv snekret AFRODAD og KN sammen et seminar om illegitim gjeld med professor og Nobels fredsprisvinner Wangari Maathai som skapte relativt bra med overskrifter i Kenyansk og internasjonal presse.

En spesielt viktig funksjon som WSF har spilt er å løfte lokale kamper og perspektiver. I Brasil har det satt de landløses rettigheter på dagsorden, i India skjedde noe lignende med de kasteløse. I Nairobi kom afrikanske perspektiver og problemer mer til syne enn tidligere. Veldig konkret ble situasjonen til de fattige sluminnbyggerne i Nairobi satt på dagsorden da vi plutselig opplevde en spontanaksjon mot de altfor dyre matprisene på forumet. Et annet eksempel er det sterkere fokuset på krisen i Darfur. På et litt mer generelt plan var kanskje perspektivene som kom frem litt mer nyanserte enn tidligere. Ikke misforstå, engasjementet og sinne var det samme, ja kanskje også sterkere. Allikevel, mens debattene i Sør-Amerika ofte blir svært ideologiske og generelle, så ble det i Nairobi en litt mer nyansert og konkret debatt om som balanserte kritikk av ekserne årsaker til fattigdom (gjeld, urettferdig handel, udemokratiske internasjonale institusjoner, klimaendringer) med de interne (korrupsjon, dårlig styresett, mangel på åpenhet osv).

Forumet vil enda, tror jeg, trenges. I en globalisert verden hvor de med makt og innflytelse får stadige flere møteplasser, vil det nettopp trenges steder hvor sivilt samfunn møtes og hvor alternativer blir formulert. Allikevel, mens slike forum vil fungere bra som steder for å dele ideer og bygge nettverk, helt sentrale deler av en hver sosial mobilisering, så det vil de neppe være det beste stedet for å utvikle konkrete strategier. Dette vil forsette å skje gjennom allerede globaliserte, og mer temaspesifikke, nettverk av sivilt samfunn. Det betyr kanskje at forumet heller enn hvert år som tidligere, eller hvert andre år som nå, arrangeres hvert tredje eller fjerde år ( litt som OL kanskje?). Det vil kunne gi styrken og koordinering som følger med å at sivilt samfunn fra hele verden faktisk samles, kombinert med muligheten til å jobbe frem konkrete strategier i mellomtiden.

Uansett, jeg var betraktelig mindre gruffen da jeg forlot Nairobi enn da jeg kom. Sliten ja, men ikke gruffen. Og det skal WSF ha.

Åh jul med din glede

Det ble altså norsk jul. Med venner, familie, kjæreste og, ja faktisk, også litt snø (selv om det krevde en viss innsats for å finne den).

Nå er jeg tilbake i Zimbabwe etter en ukes tid i Kenya. Mer om det følger siden. I mellomtiden kan dere se bilder av snø, nyttårsfeiring på Kvamskogen og, ikke minst, bursdagsfest i Oslo.

Jeg har blitt 28 år siden sist, men tar det rimelig greit. Det ble feiret i palestinske omgivelser med mye bra folk og development country fra engasjerte menn i bandet med det klingende navnet "Bretton Woods". Takk til alle som var der!

For flere bilder fra festen kan dere sjekke de Markus har lagt ut på nett: http://www.flickr.com/photos/83617939@N00/sets/72157594465780765/